TEST DEG SELV side 69

Kravet om lovhjemmel i strafferetten betyr at gjerningspersonen må ha brutt en lov som bestemmer at lovbruddet skal straffes, se straffeloven § 14.

Bestemmelsen skal tolkes i lys av Grunnloven § 96, der det heter at ingen kan straffes uten etter lov. Den skal også tolkes i lys av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 7 (Ingen straff uten lov). Kravet kan også sees som utledet av Grunnloven § 113 som bestemmer at inngrep mot den enkelte borger skal ha grunnlag i lov. Dette kalles for legalitetsprinsippet.

Kravet i den enkelte straffesak innebærer at den faktiske beskrivelsen av den straffbare handlingen må passe til straffebudets gjerningsbeskrivelse.

På strafferettens område er legalitetsprinsippet særlig viktig fordi straff er det mest alvorlige inngrepet staten kan gjøre overfor den enkelte. Straff uten lovhjemmel vil være et alvorlig brudd på menneskerettigheter. Lovkravet er grunnleggende i en rettsstat.

En forbrytelse kan være resultatet av samarbeid mellom to eller flere personer med ulike roller. Et innbrudd blir for eksempel gjennomført ved at en person knuser vinduet og klatrer inn, mens en annen står utenfor og holder vakt. Et bankran blir gjennomført ved at noen løper inn i banken og truer til seg pengene, mens en annen holder fluktbilen klar. På tilsvarende måte kan den som skaffer morderen våpen, bli straffet for medvirkning til drap.

I mange tilfeller trenger vi ikke en egen straffebestemmelse om medvirkning fordi medvirkerens handlinger kan innfortolkes i straffebestemmelsens gjerningsbeskrivelse. Den som holder offeret fast mens en annen slår, kan begge straffes for kroppskrenkelse. Men er det tvil om medvirkningen kan innfortolkes i gjerningsbeskrivelsen, kan straffeloven § 15 brukes og dømme medvirkeren like strengt som den andre.

Den som foretar seg noe med forsett om å fullbyrde et lovbrudd, gjør seg skyldig i forsøk på lovbrudd, jf. straffeloven § 16.

Kravet om at gjerningspersonen «foretar noe som leder direkte mot utføringen» innebærer handlinger som er mer enn bare straffefrie forberedelser. Gjerningspersonen må for eksempel rette våpenet mot en bankfunksjonær og true til seg penger, uten å lykkes. Innkjøp av «finlandshette» er antakelig ikke nok til å overskride grensen mot det straffbare.

Lovkravet for forsøk på et lovbrudd innebærer at straffeloven § 16 må sammenstilles med det straffebudet for det fullbyrdede lovbruddet. Forsøk på drap straffes med hjemmel i straffeloven § 275, jf. § 16.

Dersom et forsøk på en forbrytelse blir frivillig avbrutt, skal ikke gjerningspersonen straffes. Det må avbrytes før gjerningspersonen blir oppdaget.

Straffrihet for avbrutt forsøk forutsetter at handlingen fortsatt er på forsøksstadiet. Når handlingen er fullbyrdet, er avbrutt forsøk ikke lenger mulig.

Straffefrie forberedelser er handlinger som ligger foran formuleringen «foretar seg noe som leder direkte mot utføringen». Det er for eksempel straffrie forberedelser når innbruddstyven lusker rundt og observerer dører og vinduer fordi slike observasjoner ikke «direkte leder mot utføringen». Men idet han eller hun setter opp en stige for å klatre inn gjennom et vindu i annen etasje, har vedkommende foretatt seg noe som gjør forsøket straffbart. Dette beskrives ofte som et krav om at gjerningspersonen må ha «skredet til verket».

Et utjenlig forsøk på lovbrudd er et forsøk som ikke har noen som helst sjanse til å lykkes. Gjerningspersonen skyter for eksempel mot noe han tror er en bestemt person, men som viser seg å være en stubbe. Et annet eksempel kan være en person som tror han smugler narkotiske piller, mens som viser seg å være vitaminpiller.

Hvis en gjerningsperson forsøker å drepe noen med trolldomskunst, magi eller liknende, blir dette likevel ikke regnet som en forsøkshandling i straffelovens forstand. Handlingens art må være egnet til å fullbyrde lovbruddet. Men bortsett fra slike tilfeller er utjenlige forsøk på et lovbrudd straffbare.